.: Ord og Uttrykk

Ulike Bredbåndsteknologier

Hvorfor fiber?

1. DSL - Digital Subscriber Line
2. Kabel-TV
3. Radio-overføring
4. UMTS - Universal Mobile Telecommunications System 
5. Satellitt
6. Strømnettet (PLC - Power Line Communication)
7. Faste, leide linjer
8. Fiberoptiske kabler 

Dette notatet gir et kort sammendrag av de ulike bredbåndsteknologiene som er tilgjengelig i markedet i dag. Merk at det finnes ulike definisjoner av begrepet "bredbånd" og at vi her også beskriver teknologier som faller utenfor vanlige definisjoner

I dag er optisk fiber den raskeste og mest framtidssikre teknologien. Med framtidssikker menes at teknologien er i stand til å operere med kapasiteter som vil være nødvendig for kommende bredbåndstjenester i mange år framover. Kabler som graves ned på stamnettet mellom byer og på sentrale strekninger innenfor byområdene er oftest fiberoptiske kabler. Andre alternativ er kobberledninger, som finnes i dagens telefonnett og som ofte brukes innomhus, samt fast radioaksess og mobiltelefoni som går under betegnelsen trådløse nett. Dessuten finnes løsninger basert på kabel-TV-nett (spesiell kobberkabel), satellittsamband (trådløst) og strømnettet (svakstrømskabler).

1. DSL - Digital Subscriber Line

DSL er en samlebetegnelse på ulike standarder for høyhastighets dataoverføring over eksisterende telefonlinjer (kobberkabel). Felles for løsningene er at de krever lite investering i form av nye linjer, men det vil være behov for utstyr i telefonsentralene samt en kommunikasjonsboks (modem) hos abonnenten. DSL-tjenester har den fordelen i forhold til for eksempel ISDN at du vil være fast oppkoblet mot Internett og at du betaler en fast pris i forhold til den kapasiteten du abonnerer på. DSL egner seg best som aksessnett for husstander og mindre bedrifter. 

ADSL - Asymmetric Digital Subscriber Line

er den DSL-teknologien som det selges mest av og som markedsføres som den mest tilgjengelige bredbåndstjenesten for husstander. Tjenesten er asymmetrisk på den måten at du får høy overføringshastighet inn til PC-en ( fra 384 kbps til 2 Mbps) og noe lavere hastighet ut (opp til 512 kpbs). For å få tilgang til ADSL må du befinne deg innenfor en radius på 3 kilometer fra nærmeste telefonsentral som er utstyrt med ADSL-funksjonalitet.

SDSL - Symmetric Digital Subscriber Line

Denne tjenesten gir samme hastighet inn som ut - nærmere bestemt 2 Mbps i begge retninger. Også i dette tifelle må du befinne deg mindre enn 3 kilometer fra nærmeste sentral. SDSL er foreløpig vesentlig mindre utbygd enn ADSL. Verken ADSL eller SDSL kommer inn under UNINETTs definisjon av bredbånd, som setter en nedre grense på 5 Mbps.

VDSL - Very High Speed Digital Subscriber Line

Dette er en ny DSL-teknologi som er under utvikling og utprøving, og som skal kunne gi inntil 25 Mbps overføringshastighet (asymmetrisk) på strekninger mindre enn 1 kilometer fra sentralen. Det siste betyr at mindre enn 30 % av den norske befolkning vil kunne nyte godt av VDSL-tjenesten når den kommer på markedet. VDSL er foreløpig (høsten 2001) ikke kommersielt tilgjengelig.

2. Kabel-TV

Kabel-TV-nett er tradisjonelt basert på tykk kobberkabel bestående av ytterleder og innerleder (Coaxial-kabel), og har vært lagt for framføring av kabel-TV til husstander i de fleste norske byer gjennom de siste 20 - 25 år. I dag leveres vanligvis dataoverføringstjenester med nedlastingskapasiteter på 640 kbps inn og 128 kbps ut (asymmetrisk) over kabel-TV-nett. Et kabel-modem vil være en del av leveransen når du bestiller Internett-tilknytning over kabel-TV-nettet. Internett over kabel-TV-nettet egner seg best som aksessnett for husstander og små bedrifter.

Teoretisk er det ingenting i veien for å få 20 - 30 Mbps overføring over kablene, men dette er foreløpig på forsøksstadiet. Det er verdt å merke seg at kabel-TV-nett ikke er en presis betegnelse for coaxial-kabel-nettet som vi her beskriver, da stadig flere kabel-TV-nett benytter fiberoptiske kabler som overføringsmedium.

3. Radio-overføring

Radiobaserte bredbåndsoverføringer, kalt radioaksess, benytter frekvenser i GHz området for trådløs overføring av bredbåndssignaler mellom abonnentene og operatørenes basestasjoner. Det må være fri sikt mellom basestasjon og abonnentens radioenhet og avstanden til basestasjon må være kortere enn ca 3-4 km. På de konsesjonsfrie frekvensbåndene (2.4 GHz og 5.8 GHz) kan man oppnå en overføringshastighet på inntil 54 Mbps. I dag er det mest vanlig med systemer for 2 Mbps og 11 Mbps overføring på 2.4 GHz-båndet. For disse hastighetene finnes overføringsutstyr til rimelige priser. Ulemper med radiobaserte overføringssystemer i forhold til kabeloverføring, er at de vil være mer utsatt for forstyrrelser (vær og vind, andre signaler etc.), samt at det eksisterer et sikkerhetsproblem i forhold til mulig avlytting og sabotasje. 

På grunn av de relativt lave hastighetene vil også radio-baserte nett egne seg best som aksessnett for husstander og mindre bedrifter. Utviklingen går i retning av sikrere og raskere trådløs-systemer, og mye tyder på at trådløse aksessnett vil få stadig større utbredelse.

Teleoperatørene benytter radiosystemer og lasersystemer med kapasitet opp til 155 Mbps for overføring over lengre avstander i transportnettet, men dette er svært kostbare systemer som ikke vil være overkommelig i pris for forbrukermarkedet foreløpig.

4. UMTS - Universal Mobile Telecommunications System 

Morgendagens mobiltelefonnett vil være egnet for overføring av data med hastigheter opp til 2 Mbps. Dette vil åpne for en stor vekst i håndholdte, bærbare enheter for datakommunikasjon. Med sin begrensede overføringskapasitet vil UMTS allikevel ikke bli en erstatning for andre bredbåndsteknologier - snarere et supplement.

5. Satellitt

Bredbånd over satellitt er under sterk utvikling, og vil ha sitt klare fortrinn i områder med spredt bosetting hvor det verken er lønnsomt å legge kabel eller etablere lokale radionett. Man har i testsystemer oppnådd hastigheter på 50 Mbps inn og 2 Mbps ut (asymmetrisk), men teknologien er fortsatt uprøvd og kostbar. Forsinkelsen mellom jordstasjon og satellitt (0.5 sek) medfører dessuten at satellitt-kommunikasjon ikke er særlig egnet for interaktiv kommunikasjon (for eksempel toveis lyd-bilde-overføring).

6. Strømnettet (PLC - Power Line Communication)

Bredbånd over strømnettet er under utprøving, og mye kan komme til å skje på området. Hittil har man oppnådd en maksimal overføringshastighet på 3 Mbps, men dette er en kapasitet som må deles med alle brukere innenfor samme el-trafo. Ettersom strømnettet er utbygd til alle norske boliger er det besnærende å håpe på at denne teknologien vinner utbredelse, men foreløpig gjenstår mye forskning før man kan si at teknologien vil levere ekte bredbåndskapasitet til en fornuftig pris for forbrukeren.

7. Faste, leide linjer

Faste, leide linjer er i og for seg ingen egen teknologi, men snarere en blanding av ulike teknologier som gir en gitt overføringskapasitet mellom to punkt, for eksempel fra hjemmet eller bedriften og fram til en Internett-leverandør. Grunnen til at vi omtaler denne tjenesten under temaet "bredbåndsteknologier" er at dette i flere år har vært den tjenesten som teleselskapene har vært i stand til å tilby på forespørsel om bredbåndskapasitet ut over standart ISDN-tilknytning. Faste, leide samband kan bestilles med hastigheter fra 64 kbps (Frame Relay) og helt opp til 622 Mbps (STM-4). Mest vanlig vil være hastigheter mellom 2 Mbps og 34 Mbps. Ved leveranse av fast, leid linje vil teleoperatøren kunne benytte seg av ulike overføringsteknologier på strekningen, som f.eks, kobberkabel, fiberoptisk kabel og radiolinje. Ulempen med faste, leide linjer er at det blir svært kostbart, og at tilgjengelig hastighet vil være avhengig av hvilke overføringsteknologier som er tilstede på de aktuelle strekningene. For husstander med vanlig telefonlinje inn i huset vil dette i praksis si at kapasiteten begrenser seg til maksimalt 2 Mbps. Prisene for faste, leide linjer er avstandsavhengig, dvs. at jo lengre avstand mellom endepunktene, jo høyere er prisen.

8. Fiberoptiske kabler

Fiberoptiske kabler har uovertrufne egenskaper hva gjelder kapasitet. Kablene består av en mengde ørsmå glass-tråder som overfører datasignalene i form av lyspulser. En fiberkabel kan ha en kapasitet på 100 millioner Mbps (100 Terabits pr. sekund), eller sagt på en annen måte: På én fiberoptisk kabel kan man overføre mer enn 20 millioner samtidige videofilmer, hver med en overføringshastighet på 5 Mbps. Ingen er i dag uenige om at fiberkabler er det foretrukne overføringsmediet for bredbånd, men kostnadene med graving medfører at man likevel utvikler alternative teknologier som supplement eller erstatning for fiberoptikk. Utviklingen over tid vil imidlertid føre til at fiberkablene "kryper" stadig nærmere sluttbrukeren, noe som vil begrense behovet for alternative aksessteknologier. 

Mer om fiberkabler finner du på  Hvorfor fiber?